Det nærmer seg fødsel for Live, og det er tungt med den store magen og med tjenestejentene på setra, som gjør at hun får lite hjelp til å ta seg av Dagny og Sága. Eirills skade leges sakte – altfor sakte, synes hun. Tung til sinns er hun redd for at det aldri kommer til å bli som før, at hun aldri skal kunne klatre i trærne igjen, gå på jakt og bruke skogen slik hun gjorde. Men arbeidet med å undervise kvinnene på Stuphedla gir livet mening igjen, og med nyvunnen kamplyst bestemmer hun seg for å gjøre det hun kan for å fungere, og takket være gode hjelpere får hun omsider et sted å vende tilbake til. Stua var større enn den som hadde stått der. Den var laget av laftet tømmer, med gress på taket, og på veggen som vendte mot dem, var det to glugger med slåer der Eldar hadde risset inn vakre mønster i treverket. Døren var delt på midten, og den øverste delen sto åpen, slik at det nesten ble som en stor glugge som kunne slippe inn luft og lys i rommet på varme sommerdager, uten at dyrene kunne komme seg ut dersom hun ikke ville det. – Liker du det? spurte Sjovat med et lurt smil. Eirill bare nikket. Hun fant ikke ordene.