Det er en fortelling om subsidierte kantiner og skidager, om statsråder som melker geiter foran kamera, og den radikale troen på at en annen verden tross alt er mulig.

I den øverste etasjen i departementet sitter de fremste og de beste, klare til å utøve den politikk som landets øverste myndighet til enhver tid måtte ønske seg. Ingrid er en av dem. Hun er taleskriver for statsråden, som bare sitter noen kontorer nedenfor.

Ingrids arbeid består i å fortelle historier om et stadig sterkere fellesskap, en stadig lysere fremtid. Men hva skjer når språket smuldrer opp, og hennes egen tillit forsvinner? Hvilke svar har politikken på ønsket om en høyere himmel? Og hvorfor er det slik at jo nærmere makten hun kommer, jo mer maktesløs føler hun seg?