En eldre mor befinner seg på et sted i livet der hun ikke lenger er så lett å få kontakt med. Muligens lever hun litt i sin egen verden, men man kunne vel også si at hennes verden er reell. Hennes voksne barn er sammen om å plassere henne på et hjem. Er det greit å gjøre moren til andre menneskers ansvar, mennesker de ikke kjenner? Kanskje burde de heller ta henne med hjem og selv gi henne alt hun trenger, slik de en gang fikk alt de trengte av henne. Eller, fikk de det? Takk for gaven spinner rundt i livets uunngåelige sirkel, det handler om omsorg, kjærlighet, aldring, skyldfølelse. Å nå fram til hverandre kan være et umulig prosjekt, likevel har mennesket et grunnleggende håp om og en dyp lengsel etter å få til nettopp det. Livet går bare i én retning, alle har en mor. Vi er mange voksne barn.