"Slik er det blitt: Det er henne eller meg.

Intellektuelt er det et paradoks: At jeg er i stand til å skrive dette, gjør meg redd for at jeg allerede er blitt for kald, at jeg allerede står for langt unna det jeg har lyst til å fortelle. At oversikten er kommet, men at den er gått på bekostning av undersikten, det den druknende ser idet hun synker ned i vannet." "Tingenes tilstand" er en roman som på rått og usentimentalt vis setter ord på en voksen datters vonde og kompliserte forhold til sin egen mor. Moren er syk, hun har vært det så langt tilbake datteren kan huske, og kontakten mellom dem er kuttet, både fordi relasjonen tærer for mye og fordi datteren nå har en egen familie å ta seg av. Men fortsatt kjenner hun på ordløst vis morens grep om henne som noe klamt og begrensende i eget liv: Virkningen den syke moren har hatt på henne, tar ikke slutt.

Det er et sårt, kjempende jeg som forteller i denne romanen. Fortellingen om henne er fortellingen om moren, det er umulig å skille de to. Samtidig vet hun så altfor godt at det hun forteller kun vil være én versjon av familiens historie.

"Tingenes tilstand" er et portrett av hvordan det er å leve tett på psykisk sykdom. Det er en roman som berører like sterkt i kraft av sin form som sin fortelling, skrevet som den er i et mesterlig konsentrert, granskende og skarpt språk.