Det er sommer. Den syv måneder gamle gutten sitter på armen min. Vi går ut i hagen for å høre på trærne som hvisker i vinden. En fugl som svever høyt der oppe, roper til oss. Den lille kroppen sitrer av iver, og han ser på meg med et blikk som sier: «Forstår du at livet er akkurat nå!». Jeg kjenner at jeg også er liten - langt der inne et sted, og at jeg har mistet noe underveis; tilstedeværelsen i øyeblikket. Jeg begynte å skrive. Det har blitt en bok med korte prosatekster og noveller fra livets forskjellige perioder; en leting etter de glemte øyeblikkene. Historiene er preget av et levd liv, basert på egne oppfatninger, hukommelse og drømmer, noen ganger så mye at det har blitt en sann historie - om foreldre og egen oppvekst og ungdom. Vi skulle ha snakket om livet; om oppveksten deres, om livet før jeg ble født, og om årene sammen fram til jeg reiste ut i mitt eget liv. Vi rakk det ikke. Å skrive blir et forsøk på å «snakke» med dem. Det er den eneste muligheten jeg har. Resten av historiene er diktning om livets forskjellige perioder; om veier livet kan ta, og om alderdommens ensomhet og tristhet, men også om forelskelse og livsglede som aldri går over. I siste del blir ringen sluttet; jeg er tilbake i barndommens rike. Boka er illustrert med egne malerier og grafiske trykk.