I diktsamlingen Urne behandler Hæggernes et tema som er gjenkjennelig fra tidligere bøker: Å leve i en menneskekropp er en eksistens i spennet mellom en følelse av samhørighet med alt annet levende og en like sterk følelse av avskårethet og ensomhet, mellom det mikroskopiske og det astronomiske, mellom en dunkel fortid og et utall mulige fremtider, mellom generasjoner av døde og generasjoner av ufødte, og med en stadig påtrengende visshet om at denne kroppen en ikke bare bebor, men som også er alt man er, til slutt skal svikte.