Boka lokkar blikket mitt vekk frå alt som brenn og herjar, svalar tanken og lèt meg vere der eg har det godt. Ved vatnet, på fjellet, langs elva. Lengtande, likevel. Sjeldan har eg kjent meg så nær i slekt med eget i ei diktsamling som i Terje Tørrisplass. Vegemot. Å lese dikta er som å la seg omfamne av naturen, falle undrande til ro, men framleis lengte seg nærare sitt menneske på jorda.

Der noen poeter gir oss vakre parkplanter . og takk for det, er Terje Tørrisplass kjentmannen som viser vei til fjellgrana og gir oss ro til å ta inn det vi blir stilt ovenfor, og hvem vi er i dette møtet.