En fortelling om en familie som blir utslettet. Om å leve med vissheten om at du slapp unna og med usikkerheten om hva som egentlig skjedde.

Kvelden før datteren skal gifte seg i hagen til barndomshjemmet i en småby i Connecticut krangler moren, June, med den langt yngre kjæresten sin, Luke. De vet begge at i byen går sladderen om forholdet deres. Krangelen er uvesentlig, men June går ut i hagen og sitter alene i teltet de har gjort klart til bryllupsgjestene. Kvelden er varm og mørk, og alt er stille rundt henne. Og så smeller det, og hele hennes verden går opp i flammer. En gasseksplosjon inne i huset gjør at det er overtent på et øyeblikk. Alle Junes nærmeste blir utslettet. Hun er den eneste som overlever. Sjokket og sorgen gjør henne nummen og ute av stand til å føle noe som helst, alt hun vet er at hun må vekk, og hun setter seg i bilen og begynner å kjøre.

Tilbake sitter en annen mor, hun som har mistet Luke. En kvinne uten noen egentlige venner, uten noe nettverk. Hennes sorg blir forurenset av sladderen om June og Luke. Og hennes stemme er en av mange vi blir kjent med gjennom boka. Vi får se hele det lille samfunnet gjennom øynene til en rekke av dem som blir berørt av tragedien, fra moren til Luke til gutten som hjalp til i hagen, til cateringbyrået hvis regning aldri blir betalt. Tragedien binder dem sammen og bidrar til at noen ubehagelige sannheter, gamle som nye tvinges frem i dagslyset.

Kjernen i ‘Vi som hadde en familie’ er en hyllest til den familien vi fødes inn i, og den vi skaper oss selv. Og nettopp derfor er det en bok som angår oss alle. Usikkerheten på hva som egentlig har skjedd driver leseren frem, samtidig som det er en historie om tilgivelse og håp, en historie som ikke etterlater noen uberørt.