Dette er en bok om å vende tilbake, om en opprørsk kvinne og en forelsket mann, om sosial skjensel foran milde ansikter. Men det er også en bok om tvilen på at et skakkjørt samfunn kan utvikle seg, og om hvor mye enkeltmennesket kan ta på seg i framskrittets navn. På slutten av 1980-tallet vender en eksilert forfatter tilbake til et Chile som fremdeles styres av Pinochet. Han vender tilbake til et samfunn som betrakter ham som forræder; enten som forrædersk kommunist eller som forrædersk reaksjonær. Han vender tilbake til en aldrende far og en søster, og til en eks-kone og en opprørsk sønn. Han orker ikke bo hos noen av disse, og leier seg inn i en sliten bygård ved Plaza de Armas.I leiligheten finner forfatteren stabler med protokoller og papirer som den forrige leietageren . som var historiker .; etterlot seg. Og fram fra papirene trer konturene av liv som ble levd ved den samme plazaen, da den het Plaza del Rey, to hundre år tidligere. Den forteller om den flammende Manuela Fernández de Rebolledo som ble presset til å gifte seg med den talentfulle italienske arkitekten Joaquín Toesca y Ricci, som hadde i oppdrag å konstruere det nye myntpalasset i Santiago de Chile. Manuela var vilt forelsket i en annen mann, som hun innleder et forhold til . uten å anstrenge seg for å skjule. Manuelas troskap til eget begjær fører henne inn i prosesser hun ikke kunne ane hvor ville føre henne. I mellomtiden fengsles forfatterens sønn, og snart etter dette flykter han.