Jeg vet ikke, jeg var ikke der

Brutalt dokument over et menneske i forfall. […] Hardtslående og direkte […] Andreas Øverland har mange originale tilnærminger til de harde realitetene i boken. […] Det er blitt en ektefølt tekst du ikke forlater uten å ha fått merker av den.

Anne Cathrine Straume, NRK

(…) på sitt beste demonstrerer Øverland både en fintfølende observasjonsevne og at han klarer å skape tydelige og overraskende poetiske bilder. (…) diktene formidler effektivt både den sammensatte pårørenderollen og humor som overlevelsesstrategi. (…) Øverland utmerker seg her som en strålende observatør (noe pårørende påfallende ofte er), med en egen varhet overfor stemninger og humørskift hos moren.

De beste tekstene i samlingen treffer oppriktig hardt, med en kombinasjon av rå følelser og overraskende billedbruk man må være i overkant blasert for å forbli uberørt av.