Oslo 9. april 1940. Lill er 17 år. Dagen etter sendes hun hjem fra skolen, og alle må ut av byen før klokka 12. Lill, moren og lillebroren løper avgårde med en pose kavringer under armen. De får slengt seg på en buss til Maridalen og overnatter på en kald låve sammen med 90 andre. Klokka 05 neste morgen labber de tilbake til byen. Det tyske angrepet på Norge er i gang.  

I 1942 tar hun artium. Det skal gå fem år før livet nesten blir normalt igjen, og da er Lill blitt voksen.

I Jeg vil ikke slutte å tenke tar forfatteren Margaret Heldor leseren med inn i en ung pikes liv og tanker, der hun sitter og skriver i dagboka si på Lindern i Oslo i årene 1939–1946. Gjennom dagboksnotatene og brev og notater fra hennes nærmeste venner, skildres et levende hverdagsliv med dets sorger og gleder. 

Boka er et unikt vitnesbyrd fra andre verdenskrig og handler om en ung kvinne i hennes formende år. I en velkomponert veksling mellom fortid og nåtid, lykkes forfatteren med å holde alle tråder samlet, der leseren også får oppleve hennes reflekterte, imaginære samtaler med sin unge og etter hvert aldrende mor. I dette mikrolivet vevd inn i det store, voldsomme verdensbildet under krigen, spiller Jeg vil ikke slutte å tenke opp til refleksjon om hva som er det viktige her i verden. For leseren vil heller ikke slutte å tenke, verken mens lesningen pågår, eller etterpå når boka er ferdig.  

Forfatteren er født i Oslo og bosatt i Stryn. Da moren, Lill-Margareth Hummel Erichsen, døde 98 år gammel, etterlot hun seg seks dagbøker med en påskrift om at dagbøkene, sammen med brevene til vennen Gustav, kunne være viktige for ettertiden.