«Sporsheim er en både tradisjons- og selvbevisst debutant. (...) Det mest imponerende er at alle påhittene og finurlighetene, som stadig truer med å gjøre leseren mer oppmerksom på den skrivende forfatter enn teksten i seg selv, langt fra står i veien for historien – særlig ikke etter et noe overspent innledningsparti. Heller er språkføringen en så integrert del av Gs verdensanskuelse, og dermed romanuniverset, at teksten er like interessant psykologisk som rent språklig.»

«Som røynd lesar tenkjer ein gjerne at ein har sett det meste av skrivemåtar, men stundom får ein ei overrasking, slik ein gjer med debutboka til Oda Sporsheim. (…) det tidvis uvanlege språket hjå Sporsheim, som ein stundom kan sjå på som feil, eller pekoralar, er samstundes forfriskande og personleg, og utfordrande for lesaren. Det imiterer ikkje andre, men er den rette skrifta, slik Oda Sporsheim ser det. Og det er bra!»