Separasjon og skilsmisse var marginale fenomener før 1900. Undersøkelse om skilsmissefrekvensen fikk fram en bølgebevegelse snarere enn en rett, synkende linje. Sett i forhold til størrelsen på befolkningen var skilsmisse vanligere i Norge på begynnelsen av 1600-tallet enn så sent som i 1880-årene. 1790-1830 skiller seg ut som en periode relativt mange fikk separasjon og skilsmisse. Først fra 1890 kom jevn stigning og gradvis flere skilsmisser i befolkningen.

Det er et hovedanliggende i boka å studere skilsmisseadgangen og praksis i samspill med rettsfilosofiske og idéhistoriske strømninger. Nøkkelord i denne sammenhengen er verdslig naturrettsoppfatning, opplysningsstrev og revolusjonsbevegelsene på 1700-tallet.

Boka redegjør videre for geografiske og sosiale mønster i separasjons- og skilsmissesakene og for forskjellsbehandling mellom kjønnene. Det spørres om allmuen og kvinner overhode hadde rett til å skilles. De siste kapitlene er ment som familiehistoriske bidrag, og drøfter blant annet hva skilsmissesakene kan fortelle om forventninger knyttet til ekteskap og samliv.