"Høiesteret dømmer i sidste Instans," heter det i Grunnloven § 88. Gjennom hele sin historie har Høyesterett avgjort konkrete konflikter, men avgjørelsene har hatt betydning for norsk samfunnsutvikling. Siste ord er den første studien av den øverste domstolens historiske rolle, i spennet mellom hverdagsliv og forfatning.

Første bind av Siste ord tek for seg tidsrommet 1815 til 1905. Høgsterett spela ei heilt sentral rolle i dei mange djuptgripande endringane det norske folket gjekk gjennom i denne perioden. Gjennom første delen av dette hundreåret var lovverket i Noreg svært mangelfullt. Det vart difor opp til domstolane å setje standarden for straffene og avgjere vesentlege sivilrettslege spørsmål. På alle livsområde frå vald og seksualitet til ytringsfridom og aksjespekulasjon måtte Høgsterett skape rett der lovene var uklare eller beint fram tagde. Grunnlova av 1814 spela ei svært viktig rolle i denne perioden. Høgsterett tok seg difor rett til å prøve om både forvaltingsvedtak og lover var i strid med Grunnlova. Vegen eigedomsretten og borgarfridomen skulle ta frå idé til handfaste realitetar, var brulagd med rettsavgjerder i Høgsterett. Dei mange nye vanskelege spørsmåla som både oppstod med ny teknologi og kapitalrørsler, måtte domstolen ta stilling til utover i hundreåret. I tillegg hamna både nye og gamle sosiale utfordringar knytt til prostitusjon, alkohol og barnedrap til slutt i fanget til Høgsterett. Bind to av Siste ord tar for seg perioden fra 1905 til 1965. Den første delen av dette tidsrommet var preget av økende spenninger mellom Høyesterett og de øvrige statsmaktene. Stortinget brukte sin lovgivningsmyndighet til å drive gjennom en omfattende modernisering og regulering av det norske samfunnet; Høyesterett bremset utviklingen ved hjelp av sin rett til å prøve de nye lovenes grunnlovsmessighet. Diskusjonene som fulgte, var meget intense - både blant jurister og politikere: Var det demokratisk riktig at Høyesterett hadde en slik makt?

Etter 1945 var forholdet mellom statsmaktene blitt et annet. Igjen ble det vedtatt vidtrekkende og omdiskuterte lover for å modernisere landet, men nå grep ikke den øverste domstolen inn. Igjen skapte dette debatt: Var ikke Høyesterett lenger et korrektiv til Storting og regjering? Hadde den sluttet å forsvare den enkeltes rettigheter mot flertallets vilje? Disse spørsmålene har mange dimensjoner og får mange svar i dette bindet, som trekker linjer mellom de små sakene og den store historien, mellom krigsår og fredstid - og mellom jus og politikk.

Lovregister til bind 2 Nils Rune Langeland (f. 1964) er frå Voss og utdanna historikar med doktorgrad frå 1997 ved Universitetet i Bergen. Han har tidlegare arbeidd med politisk idéhistorie i det 20. hundreåret. Doktoravhandlinga Myten om det politiske herredømet handla hovudsakleg om den såkalla revolusjonære konservatismen under den tyske Weimar-republikken på 1920- og 30-talet. Sidan 1999 har han vore tilsett som forskar ved Institutt for samfunnsforskning i Oslo. Erling Sandmo (1963) er Dr. art. i historie fra Universitetet i Oslo 1998. Han har utgitt blant annet Mordernes forventninger: kriminalitetshistoriske essay (1998) og Voldssamfunnets undergang: om disiplineringen av Norge på 1600-tallet (1999). Han er også medforfatter av Norsk historie I–II (1999–2003), og har skrevet en lang rekke artikler og essays om retts-, kultur- og musikkhistorie og om historieteori. Under arbeidet med Siste ord var han forsker 2 ved Institutt for samfunnsforskning.