«Han sier: Ikke gi følelsene navn. Du finner dem opp på den måten. Trenger du flere. Jeg sier: Det føles som et råttent frø. Nei, det føles som elven idet den tipper over fjellsiden og blir foss. Det føles som om alt jeg peker på, flytter inn. Pappa sier: Han minner om meg selv, før jeg fikk deg».

I et sinnrikt flettverk av bilder, som ofte hentes fra livsprosesser, kropp og natur, skildres slutten på et kjærlighetsforhold mellom to unge mennesker og jegets søkende tilknytning til sin far. Døskeland skriver skarpt og samtidig nært, sanselig og med stor varhet for detaljer.

I «Behold meg» dreier det seg om intimitet og avstand, vekst og sorg, hengivelse og frastøting, men fremfor alt om lengselen etter ekstrem og grenseløs nærhet: Jeget i disse prosadiktene barer på et ønske om a komme tettest mulig på alt og alle - jorden, vannet, lyset, plantene; kjæresten og faren - en nærhet som er nesten utviskende.