Hvordan kan det ha seg at kristendommen, med sitt enestående egalitære og menneskevennlige moralske rammeverk, er blitt et hjerteløst redskap for det onde? Ved å følge sporene fra den romanske steinkirken på Jarlsberg viet til Olav den hellige, en kirke hvor den sirkulære dyrekretsen med de tolv stjernetegnene er risset inn i buegangene på utsiden av korets sydvegg som bilde på menneskets likhet i Gud, tilbake til oldtiden hvor kristendommens opphav begynner i den semittiske fruktbarhetskulten i det sumerske Mesopotamia, gir Truls Øhra oss svaret: Ferskvann og saltvann kan ikke komme fra en og samme kilde. De kan bare blandes. Det er nettopp dette kirken har gjort. Men så forskjellige er nåden i Det nye testamentet fra nådeløsheten i Det gamle, at Gud slik vi kjenner ham, som blodhevnens Herre, ikke kán være Kristendommens far. En Gud som ofrer sin egen sønn for å at det onde skal seire, hører ikke hjemme i troen på frelse ved gode gjerninger. Dette grepet gir Øhra en klarhet som spektakulært og oppsiktsvekkende gjør det mulig for han å se sivilisasjonshistorien med nye øyne.