Hopp til hovedinnhold

Psykolog med sovepose

– På samme måte som at vannrør er vannrør lenge før de blir lekk og må skiftes, er ikke mental helse noe som oppstår i det øyeblikket vi får det virkelig vondt. Mange blir først kjent med seg selv når de går til psykolog – ofte etter å ha strevd i mange år mens problemene har fått vokse seg større.
Foto & videoJohanne S. Refseth
Tekst Johanne S. Refseth

I 2010 reiste jeg til Canada for å studere hos dr. Allan Abbass. Terapimetoden jeg ville lære, het ISTDP (Intensive Short-Term Dynamic Psychoterapy), og Allan var en av de beste i verden på dette feltet. Det var den siste praksisen før jeg var ferdigutdannet psykolog, og jeg var væpnet til tennene med den sjarmerende blanding av ungdommelig entusiasme og null erfaring.

Jeg husker veldig godt en av de første klientene mine, en mann i sekstiårene med kroniske smerter. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg ikke var noen genial terapeut på det tidspunktet, men jeg kunne prate med folk, det har jeg alltid kunnet. Og vi pratet om følelser, om livet og når smertene oppsto. Jeg husker fortsatt uttrykket han fikk i øynene da han skjønte at smertene hadde en sammenheng med følelsene han ikke klarte å få ut, og hvordan dette hadde ødelagt for ham. «Jeg skulle ønske jeg hadde visst dette før.» Det var ordene som brant seg fast i meg.

Og mannen hadde helt rett. Om han bare hadde visst dette da han var 20, 40 eller 59, hadde livet kanskje sett annerledes ut nå. Han kunne faktisk bare lest en artikkel i avisen om dette, husker jeg at jeg tenkte. Det slo meg at hvis psykologi hadde vært lettere tilgjengelig for folk flest, så var det ikke sikkert ventelisten hadde vært så uendelig lang som den faktisk var.

Denne opplevelsen satte seg dypt i meg og inspirerte meg til å opprette Instagram-kontoen «Psykolog med sovepose» syv år senere. Dette var en perfekt plattform til å formidle korte, tilgjengelige tekster som kunne nå ut til mange folk, men bloggposter blir for korte til virkelig å formidle noe helhetlig om hverdagspsykologien vår. Det var i kjølvannet av denne innsikten at boka begynte å ta form. Jeg ville skrive en selvhjelpsbok som tok utgangspunkt i den metoden jeg selv brukte, altså ISTDP.

Ideen var å skrive om mental helse på en måte som alle kunne kjenne seg igjen i – se seg selv, svigermor og kanskje kompisen. Jeg ville også skrive om de destruktive mønstrene i sine mildere former, i den formen som vi gjerne lever med uten at det nødvendigvis gjør at vi ikke får til jobb, skole og familie. Med andre ord: mønstrene vi lever med uten at det nødvendigvis betyr at vi har en diagnose. De mekanismene som allikevel kan koste oss dyrt i det lange løp. De mekanismene vi gjerne vil ha has på før vi er 60.

Poenget med å skrive om de mildere formene av de vonde mønstrene er å vise at mental helse ikke er noe som oppstår når vi er blitt så dårlig at vi sliter med å mestre hverdagen. På samme måte som at vannrør er vannrør lenge før de blir lekk og må skiftes, er ikke mental helse noe som oppstår i det øyeblikket vi får det virkelig vondt. Mange blir først kjent med seg selv når de går til psykolog – ofte etter å ha strevd i mange år mens problemene har fått vokse seg større. Vi er nødt til å kjenne vår egen mentale helse, forstå hva den består av, og vite hvordan vi kan hjelpe oss selv.

Boka skulle også være underholdende å lese. Psykologi kan fort bli både komplisert og ikke minst alvorstynget. Jeg ville skrive noe man kunne lese i solveggen på hytta en påskedag. Løsningen ble å blande friluftsliv og psykologi, bålrøyk og følelser. Med andre ord å gjøre akkurat det samme som jeg gjør på Instagram, bare i bokform.

Dette ga meg ikke minst en mulighet til å knytte psykologien opp mot naturen – ikke ved å sitere før-og-etter-studier, men ved å beskrive opplevelsen jeg selv har og som jeg hører at andre har. Vi vet at å være i naturen blant annet reduserer kolesterolnivåene og senker blodtrykket, men for meg har det som skjer i naturen, en terapeutisk effekt som ikke så lett lar seg måle. Det representerer noe mye dypere enn lavere stressnivå, på samme måte som en vellykket terapi er så mye mer enn redusert symptomtrykk og frafall av diagnoser.

Nå skriver jeg mye om sekstiårene som om det er for sent, men det er det ikke. Klienten min hadde mange gode år igjen. Det som er poenget mitt, er at vi må gjøre god grunnkunnskap om mental helse til en del av kulturen vår, og at det må inn tidlig. Med litt hell sitter det nemlig en fremtidig sekstiåring og leser denne boka, forstår noe om seg selv og derfor klarer å parere effektivt neste gang livet slår hardt tilbake. Om det så er å navigere noe mer etter eget kompass, sette ord på behov, tilbringe mer tid foran bålet eller prate med noen. En fremtidig sekstiåring som slipper den sorgen det er å skulle ønske at man hadde visst dette før.

Psykolog med sovepose

Av Johanne S. Refseth