Tata er en bok jeg har båret på lenge. Du skriver ikke din fjerde roman som du skriver din første: Du har erfaring, du har levd som forfatter. Når du vet at leserne dine venter på en ny bok, at de har blitt glad i deg og stoler på deg, sier du til deg selv: Jeg skal gi det beste jeg har, og så føler du deg enda friere enn før.
Det tok meg to og et halvt år å skrive Tata. Det er den boken som har krevd mest research på alle måter: fotball, musikk og mye mer … For eksempel er hovedpersonen datteren til to musikere. Jeg hadde lange samtaler med en pianist og en fiolinist for å kunne skrive mest mulig troverdig.
Tata er også veldig personlig, uten at jeg merket det.
TERNINGKAST 5
«Deilige Valérie Perrin byr på et nytt mysterium. Og svulmende følelser, så klart.»
– Steinar Brandslet, Stavanger Aftenblad
Tata er også veldig personlig, uten at jeg merket det. Du legger alltid litt av deg selv i romanfigurene dine, på forskjellige måter og uten at du egentlig vet om det. Nære venner har sagt at Justine i Glemt på en søndag, ungdommene i De tre og Violette i Å vanne blomster om kvelden, alle viser en del av meg. Det er utvilsomt sant.
Jeg ønsker dere gode opplevelser med den nye romanen min, som jeg er veldig glad i, og som jeg håper at dere – mine norske lesere – vil ta like godt vare på som de foregående.