En gang i tiden knyttet havet sammen øyene i Nord-Atlanteren. Folk seilte mellom Norge, Shetland, Orknøyene, Hebridene, Man, Irland, Færøyene og Island. Øyene har derfor en felles norrøn og keltisk kulturarv.

I denne reiseskildringen opphever Jareg dagens nasjonale grenser. Hun skriver fram dette fellesskapet i Nord-Atlanteren, og underveis deler hun sin kunnskap og fascinasjon for dette havområdet. Leseren møter øyfolk og tradisjoner, myter og historier, triumfer og tragedier. Dette er en fortelling om hvordan naturen og havet formet, og fortsatt former, livet på øyene.

Hvordan overlever folk på skrinne, forblåste øyer? Når tåken henger lavt, regnet pisker mot vinduet eller ferjer innstilles, er det ikke underlig at en fremmed lurer på nettopp dette. Men spørsmålet er galt stilt. Folk slo seg ned på fjerne øyer i Nord-Atlanteren nettopp fordi de fant de tre fremste naturressursene for å overleve: et rikt matfat, byggematerialer og brensel.

I dag bor folk bor på værharde øyer til tross for ulempene og på grunn av fordelene: Utsikten til det skummende havet, fuglelivet, den klare luften og det skiftende lyset. Stillheten og tryggheten der man slipper å låse døren. De liker skikken der folk hilser på hverandre når de møtes på veien eller tar en prat i butikken. Blir noen syke, stiller naboer opp. De som bor på øya, kaller det livskvalitet, og med erkjennelsen om at man ikke kan endre været, i møte med krefter som er større enn en selv, kan man finne en innvendig ro, aksept og tålmodighet man ikke kjente til fra før.

Øyer er samfunn i miniatyr. Når man er omgitt av hav på alle kanter, er innbyggerne i samme båt, bokstavelig talt – og mer eller mindre avhengige av hverandre. Å bo på en øy kan være klaustrofobisk, romantisk, forblåst, uhyggelig, ensomt, frustrerende, fredelig – men sjelden kjedelig.

Min digitale ordre

Velg betalingsmåte