Det var engang en gutt som gikk på en vei og knekket nøtter. Så fant han en ormstukken en, og med det samme møtte han fanden. "Er det sant," sa gutten, "det de sier, at fanden kan gjøre seg så liten han vil, og tvinge seg igjennom et knappenålshull?" "Ja!" svarte fanden. "Å, la meg se det, og kryp inn i denne nøtta!" sa gutten; og det gjorde fanden. Da han vel hadde krøpet inn igjennom makk-hullet, satte gutten i en pinne. "Nå har jeg deg der," sa han, og stakk nøtten i lommen. Da han hadde gått et stykke, kom han til en smie; der gikk han inn, og ba smeden om han ville slå sund den nøtten for ham. "Ja, det skal være lett gjort," svarte smeden, og tok den minste hammeren sin, la nøtten på smiestedet og slo til; men den ville ikke i stykker. Så tok han en litt større hammer, men den var heller ikke tung nok; han tok da en enda større en, men den gjorde det heller ikke. Men så ble smeden sint, og trev storslegga. "Jeg skal vel få deg i stykker -!" sa han og slo til alt han orket; og så gikk nøtten i knas, så halve smietaket fløy av, og det braket som om hytta skulle ramle ned. "Jeg mener fanden var i nøtta jeg!" sa smeden. "Ja, han var så," sa gutten."