"Det var engang en kone som skulle ut og leie gjeter. Så møtte hun en bjørn. "Hvor skal du hen?" sa bjørnen. "Å, jeg skal ut og leie meg gjeter," sa konen. "Vil du ikke ha meg til gjeter?" spurte bjørnen. "Jo, bare du kan lokke, så -" sa konen. "Hø-i!" sa bjørnen. "Nei, deg vil jeg ikke ha," sa konen da hun hørte det, og gikk sin vei. Da hun hadde gått et stykke, møtte hun en ulv. "Hvor skal du hen?" sa ulven. "Jeg skal ut og leie meg gjeter," svarte konen. "Vil du ikke ha meg til gjeter?" spurte ulven. "Ja, kan du lokke, så -" sa konen. "Uh-uh!" sa ulven. "Nei, deg vil jeg ikke ha," sa konen. Da hun hadde gått et stykke til, så møtte hun en rev. "Hvor skal du hen?" sa reven. "Å, jeg skal ut og leie meg gjeter," sa konen. "Vil du ikke ha meg til gjeter?" spurte reven. "Jo, bare du kan lokke, så -" sa konen. "Dill-dall-holom!" sa reven, så grant og fint. "Ja, deg vil jeg ha til gjeter," sa konen og så satte hun reven til ågjete buskapen sin. Første dagen reven gjette, åt han opp alle geitene til konen; den andre dagen gjorde han ende på alle sauene hennes, og tredje dagen åt han opp alle kuene. Da han så kom hjem om kvelden, spurte konen hvor han hadde gjort av buskapen hennes. "Skallen er i åa og kroppen i holtet," sa reven. Hun sto nettopp og kjernet; men hun syntes da hun likevel måtte se etter, og mens hun var borte, smatt reven ned i kjernen og åt opp fløten. Da så konen kom hjem igjen og fikk se det, ble hun så sint at hun tok det vesle fløtegrannet som var igjen, og slo det etter reven, så han fikk en skvett på enden av halen. Derav kommet det at reven har hvit haletipp."