Hva skjer med rettsikkerheten til individet når et helt land rystes av grusomme handlinger, og befolkningen krever svar på hvem og hvorfor?

Klarer politiet, pressen og rettsvesenet å holde hodet klart i jakten på den skyldige?

Drapene på Lena Sløgedal Paulsen (10) og Stine Sofie Sørstrønen (8) i Baneheia 19. mai 2000 rystet hele Norge. Lettelsen var stor da Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen ble arrestert 13. september 2000. Endelig skulle man få svar på hva som hadde skjedd, og hvorfor. Endelig kunne man begynne å legge den fryktelige forbrytelsen bak seg. I rettsaken som fulgte skapte påtalemyndigheten og pressen to vidt forskjellige bilder av de siktede, der Kristiansen ble monsteret, og Andersen stakkaren som ble presset til å gjennomføre voldtekt og drap. Påtalemyndighetens sak var utelukkende bygd på Jan Helge Andersens forklaring. Det fantes ingen tekniske bevis mot Viggo Kristiansen. Han nektet og nekter fortsatt enhver kjennskap til ugjerningene. Hvorfor ble Jan Helge trodd? Hvorfor ble Viggo det ikke? Hvordan kan en historie bli sann fremfor en annen? Og til hvilken pris?