I 1943 ble den den unge jødiske legen Eddy de Wind sendt til Auschwitz sammen med sin kone Friedel. Der kom de seg gjennom de brutale utvelgelsesprosessene og ble satt i arbeid. Iblant fikk Eddy og Friedel stukket hilsener til hverandre gjennom gjerdet, eller sneket seg unna for en rask omfavnelse. Men først og fremst var hver dag og hver time en kamp for å overleve.

Da krigen gikk mot slutten og russerne rykket stadig nærmere, rømte de gjenværende nazistene og tok en rekke fanger med seg – deriblant Friedel. Eddy gjemte seg under en haug klær og ble igjen i Auschwitz. Han fant en notatbok og en penn, og begynte å skrive om hva han hadde vært gjennom.

Endestasjon Auschwitz ble opprinnelig publisert i Nederland i 1946, og for første gang lansert internasjonalt i 2020 i forbindelse med 75-årsmarkeringen for frigjøringen av leiren. Boken gir et nærgående og autentisk bilde av hvordan det var å leve i Auschwitz. Samtidig er den en tidløs fortelling om at det finnes håp selv når alt virker som mørkest.

«Jeg lærte så mye av denne modige mannen. For meg er dette det ultimate Holocaust-vitnesbyrdet.» Heather Morris, forfatter av Tatovøren i Auschwitz

«'Endestasjon Auschwitz' er den eneste boken som er skrevet i utryddelsesleiren. Den har universell verdi og er i klasse med Anne Franks dagbok.» Flemming Østergaard, Jyllandsposten

«En skjult bokskatt.» + «Denne øyenvitneskildringen fortjener mange lesere. Man får lyst til å lese den om igjen, og den gir deg lyst til å lese og lære enda mer om krigen.»

Mari Grydeland, Aftenposten

«En liten bok med en stor historie om ondskap. Endestasjon Auschwitz sitter i leseren, lenge.»

Guri Hjeltnes, VG

«Et bemerkelsesverdig historisk dokument. Ja, mere enn det, boken er også et litterært verk, skrevet med harmdirrende realisme og poetisk prosa.»

Arne Dvergsdal, Dagbladet

«En innsiktsfull og gruoppvekkende historie om fornedrelsene fangene ble utsatt for.»

Torgeir E. Sæveraas, Klassekampen

Hvor langt er det til de disige, blå fjellene? Hvor bred er sletten som strekker seg ut i det strålende vårlyset? Kanskje en dagsmarsj for frie føtter. En time til hest, i raskt trav. For oss er det lenger, mye lenger, uendelig langt. Fjellene tilhører ikke denne verden, tilhører ikke vår verden. For mellom oss og fjellene løper tråden.

Vår lengsel, den ville hamringen i hjertet, blodet som strømmer til hodet, alt sammen så avmektig. På grunn av denne tråden som er strukket mellom oss og sletten. To rader med tråd, og over dem gløder dempede, røde lys, som tegn på at døden holder øye med oss, alle oss som er fanget inne i denne firkanten av to rader strømførende piggtråd og en høy, hvit mur.

Alltid den samme utsikten, alltid den samme følelsen. Vi står ved vinduet i hver vår blokk og skuer ut over det forlokkende i det fjerne, og brystet svulmer av anspenthet og maktesløshet.

Det er ti meter mellom oss. Jeg lener meg ut av vinduet og speider mot friheten der borte. Friedel kan ikke engang det, hun er enda mer fanget. Jeg kan fortsatt bevege meg fritt gjennom leiren. Friedel kan ikke det.

(Utdrag av åpningen av boken)