Hvorfor er det så vanskelig å akseptere at våre medmennesker kan ha helt andre målestokker for livsglede enn de vi selv har, enten de er syke, funksjonshemmede, kommer fra andre kulturer

eller kort sagt: er annerledes enn oss selv?

Lippestad registrerer med stigende uro hvordan vi, i velstående, velutdannede og vellykkede Norge, definerer stadig trangere rammer for normalitet. I denne boken forteller han om egne erfaringer som far til en funksjonshemmet datter. Gjennom samtaler med andre som har kjent på kroppen hvordan samfunnet reagerer på barn som er annerledes, gjennom sitt møte med Desmond Tutu og sine besøk i en syrisk flyktningeleir i Libanon utfordrer han verdisyn og holdninger som er utbredt i dagens

Norge. Rammen om Lippestads møter med andre som har stått overfor krevende etiske valg, er hans egen opplevelse av å miste sin eldste datter så altfor tidlig.