Forfatterinnen og sosietetsdamen Hanna Butenschøn (1851-1928), fruen til Skøyen Hovedgård, gift inn i en av Norges rikeste familier, skrev i tiårene omkring 1900 en rekke romaner og dramaer om det som i datiden ble kalt «Kvindespørgsmaalet». Det var kvinners stilling i ekteskapet som opptok henne mest, og de psykologiske og følelsesmessige konsekvensene av et ulykkelig for.hold. Årsaken så hun i at de unge kvinnene av borgerskapet ble holdt i uvitenhet om hva et ekteskap innebar av fysisk intimitet, og om at menn kunne ha andre standarder for troskap enn det kvinner var oppdratt til. I offentligheten brukte Hanna Butenschøn konsekvent forfatterpsevdonymet Helene Dickmar. Men den omfattende korrespondansen hun etterlot seg, viser at sosietetsdamen ikke vek tilbake for å oppsøke og utnytte sine forbindelser i den kulturelle verden for å promotere forfatterinnen. Ikke minst takket være de rikholdige arkivene ved Nasjonalbiblioteket i Oslo blir historien om forfatter.skapet også en historie om sosiokulturelle forhold og den litterære offentligheten i Norge på denne tiden. Det viktigste er likevel at Hanna Butenschøn ga stemme til mange tause kvinner, på en måte de kunne akseptere. Om romanen Danserinden skrev en kvinnelig anmelder at den ga «et egte billede av de tusener triste egteskaper som leves rundt om os, av de tusener egoistiske og nydelsessyge egtemænd og av de tusener og atter tusener utpinte og utviskede egtehustruer som gaar til grunde under utøvelsen av det som egteherren kalder hennes 'hellige pligt'».