Helga Eng (1875-1966) var en banebrytende skikkelse i norsk pedagogikk og psykologi i den første delen av forrige århundre. Som 25-åring flyttet hun høsten 1900 til Kristiania for å bli lærerinne. Nesten femti år senere gikk hun av som professor ved Pedagogisk forskningsinstitutt, det instituttet ved universitetet i Oslo, som hun selv hadde grunnlagt og drevet. Hun var blitt "fengslet av barnesjelen" som hun selv sa det. Gjennom sin forskning, sine bøker, artikler og foredrag bidro hun til å utvikle og prege forståelsen av barn og unge og gi innhold til det som har vært kalt barnets århundre.

Det var ingen enkel prestasjon. Da hun begynte studiene, sto hun på ubrutt mark. Psykologien var så ny at den ennå ikke eksisterte som eget fag ved universitetet. Det fantes ingen institusjoner eller fagmiljøer for barnepsykologi. Og for kvinner var situasjonen enda vanskeligere. På denne tiden hadde de ennå ikke fått retten til å inneha et statlig embete. Akademia var en verden nesten uten kvinner, og forskningen forbeholdt menn.

Men Helga Eng hadde bestemt seg for at hun ville videre. Hun hadde en ubendig trang til å lese og lære. Hun satte i gang studier i barnepsykologi i Oslo, og reiste så ut i Europa på egen hånd, til berømte læresteder som Leipzig, München og Hamburg. I 1913, 38 år gammel, tok den tilsynelatende stille og beskjedne lærerinnen doktorgraden - den tredje kvinne som hadde klart dette i Norge. Så kunne hun sette i gang for alvor.

Hennes historie er historien om et menneske som viet sitt liv til et enkelt, men viktig og brennende aktuelt spørsmål: Hvordan er barnet?

"Helga Eng var en pioner, som yrkeskvinne, som forsker og som akademiker. Fra nokså beskjedne kår ble hun en kapasitet innen sitt felt: pedagogikken. I dag er et av Universitetets vakreste hus oppkalt etter henne - helt fortjent.

Tidlig reiste hun ut for å lære. Hun var internasjonal før det ble så vanlig som det er i dag. Hun beholdt en kritisk distanse til alle moteretninger innen akademiet, og var en moderasjonens og den nitide eksperimentelle kunnskapssankers røst. Hun forsvarte barns rett til en egen barndom, som noe mer enn en forberedelse til det egentlige livet, voksenlivet. Helga Engs forfatterskap foregriper mange av norsk pedagogikks hete debatter på 1960- og 70-tallet.

Elisabeth Lønnå har skrevet en viktig bok med nytt stoff om norsk vitenskapshistorie. Hun tegner også et varmt og fint bilde av en sterk personlighet som tok sin del av datidens fordommer mot kvinner på Universitetetet. Dette er en bok som kombinerer kvinnehistorie og vitenskapshistorie i en spennende livsskjebne." Bernt Hagtvet, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo "Elisabeth Lønnås bok om Helga Eng tegner et sikkert portrett både av en av norsk psykologis og pedagogikks fremste pionerer, hennes utvikling og faglige bidrag, men gir også leseren et utfyllende bilde av situasjonen for disse fagene i Norge og internasjonalt gjennom den første delen av århundret. Boka er lettlest og velskrevet, og kvinneperspektivet kommer godt frem, på en naturlig og engasjerende måte." Karl Halvor Teigen, professor i psykologi ved Universitetet i Oslo Elisabeth Lønnå er cand. philol., utdannet som historiker ved Universitetet i Oslo og har undervist i videregående skole siden 1978. Hovedoppgaven fra 1975 behandlet kvinnene i norsk arbeiderbevegelse: LO, Dna og striden om gifte kvinner i lønnet arbeid i mellomkrigstida. I 1993 ble hun engasjert av Norsk kvinnesaksforening til å skrive det andre bindet i kvinnesaksforeningens historie Stolthet og kvinnekamp, utgitt i 1996.

Lønnås brede kjennskap til kvinners kår i norsk samfunns- og yrkesliv i det 20. århundre, kombinert med hennes mangeårige lærergjerning gjør henne spesielt egnet til å skrive om Helga Eng - en pioner blant norske kvinner innenfor både pedagogisk og akademisk arbeid.