Denne boken gir en innføring i Ressourcement-bevegelsen og dens fornyelse av katolsk tenkning i tiden frem mot Det annet vatikankonsil (1962–1965). I dette nyskapende miljøet finner vi kjente navn som Joseph Ratzinger, Hans Urs von Balthasar, Marie-Dominique Chenu og fremfor alt Henri de Lubac. Boken betoner særlig de Lubacs tenkning om kristendommen som en fullstendig humanisme.

Den kristne humanismen hevder at gudsbildet – som er felles for alle mennesker – skaper en indre uro og trang til selvoverskridelse i oss. Denne tanken om menneskets naturlige gudslengsel står sentralt i «kirkefedrenes humanisme», og de Lubac vil vise at den videreføres hos middelalderens mestre og hos moderne forfattere som Dostojevskij, Kierkegaard og Péguy. Hver på sin måte demonstrerer de den ateistiske humanismens tragedie. Med henvisning til «det profetiske geniet Dostojevskij» fremholder han at mennesket «uten Gud» dypest sett bare kan organisere seg imot mennesket. For mennesket «er kun seg selv fordi dets ansikt opplyses av en guddommelig lysstråle».