Lille juleaften 1940 forlot dommerne i Høyesterett stillingene sine i protest mot Reichkommissars og NS-statsråden Riisnæs`angrep på domstolenes uavhengighet. Allerede 4. januar var nye dommere på plass, utnevnt av justisminister Riisnæs. Hvem var disse dommerne, og hvordan formet institusjonen Høyesterett dem? Hvordan utøvde de sitt virke i Høyesterett under okkupasjonstiden, og hvordan ble de bedømt i ettertid? Gode nordmenn oppfattet Høyesterett som en ren politisk domstol etablert for å hevde okkupasjonsmaktens syn på rettsspørsmål av aktuell interesse. Dette er også blitt stående som dens ettermæle, under betegnelsen den "kommissariske høyesterett". Dommerne var uverdige. I motstandskretser mente man at de som mottok utnevnelsene som dommer, motarbeidet den modige aksjonen til de legitime høyesterettsdommerne. Hans Petter Graver tar et oppgjør med dette bildet. Gjennom studier av sakstall, rettsavgjørelser og dokumenter fra krigen og rettssoppgjøret viser han at okkupasjonstidens Høyesterett preges mer av kontinuitet enn brudd med fortiden. Folk fortsatte å føre saker for domstolen, og i sin praksis bygde den på Høyesteretts tidligere avgjørelser. Selv i saken som er blitt oppfattet som mest belastende i ettertid, domstolens støtte til Quislings statskupp i februar 1942, tenkte dommerne mer juss enn politikk. Og selv om nesten alle dommerne var medlemmer av NS, viser Graver at Riisnæs ikke først og fremst var ute etter lojale støttespillere.