Fra Arild Linnebergs anmeldelser (i Vagant 2/2022 og 1/2023): Jon Arne Corells Arbeiderklassens poet Rudolf Nilsen. En biografisk fortelling står i tradisjonen Samfunnsbiografi. - Corell forteller fint om alt. Og sobert. Biografen sier ikke mer enn han har belegg for. Eksempel: «Det finnes ingen kilder om dette ... ikke notater eller årbøker, men det er rimelig å anta at noe som dette har skjedd.» Som Engels vektlegger Corell ikke bare materielle levekår, men også moralske og religiøse normer og holdninger, kunst og kultur. Vi ser det for oss: Sånn formes en klassebevissthet. Subjektet settes inn i en større sammenheng. Første verdenskrig, den russiske revolusjonen, arbeiderbevegelsens vekst, der Rudolf Nilsen etter hvert trer fram som en sentral aktør. Rudolf ga full rulle over hele fjøla - i politikken, i arbeiderteateret, som journalist og skribent i aviser som Klassekampen, i vittighetsblader som Rebell, og som poet. Corell viser at arbeiderklassens poet Rudolf Nilsen var langt mer enn en lyriker. Rulle var en av de skarpeste og vittigste pennene i norsk mediehistorie. «Svar», diktet hans til bygningsarbeiderstreiken i 1928, er virtuost originalt ... Et dikt som «Revolusjonens røst» gjør et genialt grep. Revolusjonen sjøl fører ordet og sier i sitt siste vers : «Kan hende det gjelder å redde vår jord. De beste blant dere er kalt.» Vi følger med Rudolf Nilsen, det vil si Corell, slik han loser oss igjennom Rulles liv og virke. Gjennom Corells Rulle-briller får vi et røntgenblikk på det konservative norske borgerskapet på 1920-tallet, og de «liberale» avisene. «Det var dette Rulle kunne, å balansere lyd og rytme og mening.» Rulles poetiske revolusjon framstår som, ja, en revolusjonering av den norske lyrikken. Rudolf Nilsen må ha vært en fin fyr. Når du leser Corell blir du glad i Rulle.