I Platons klassiske verk Sokrates’ forsvarstale møter vi den aldrende Sokrates på tiltalebenken i Athen i 399 f.Kr. Han er blant annet beskyldt for ugudelighet og for å korrumpere ungdommen med vranglære. Han får muligheten til å forsvare seg, men til ingen nytte. Han blir til slutt dømt til døden ved å tømme et giftbeger.

Teksten består av Sokrates’ eget forsvar og er skrevet ned av hans mest kjente etterfølger, Platon, som selv var til stede under rettsaken. Spørsmålet vi lesere sitter igjen med, er hvorfor han egentlig ble dømt til døden. Et annet spørsmål vi bør sitte igjen med, er hvem vår tids Sokrates er. For hva gjorde egentlig Sokrates galt? Kunne vi dømt noen på et lignende grunnlag i dag?

«Spiren til det beste innen vestlig tenkning, nemlig humanisme, opplysning og dannelse» skriver professor i filosofi, Einar Duenger Bøhn, i sitt omfattende essay knyttet til teksten. Duenger Bøhn viser hvorfor forsvarstalen er like relevant i dag som den noen gang har vært, og sannsynligvis vil være det i all fremtid. Den handler i bunn og grunn om å være tro mot seg selv og hva det vil si å være et autentisk menneske.