Det sanne øyeblikket for Simone Weil er når mennesket ser seg selv og sin neste. Det skjer glimtvis, og skaper dermed frigjørende løft bort fra den materielle tilværelsen. Vi må slutte å tillegge pengene så stor betydning. Ikke bare forhindrer dette at vi finner åndelig føde, det forhindrer også å forstå at vi rett og slett lider av hungersnød …

Vi kjenner ikke lenger vår egen sult, fordi det er så altfor lett å forklare all slags nød med pengemangel … Pengene forhindrer oss i å innse hvilke forpliktelser vi er bundet av, de har nesten klart å fjerne enhver forpliktelse … De har i stedet latt økonomisk redelighet i privatlivet fremstå som den eneste sanne dyd …

Simone Weil levde fra 1909 til 1943 og i løpet av et intenst liv var hun alt fra industriarbeider til mystiker. Hun er vanskelig å plassere, både filosofisk og politisk, og er blitt karakterisert, mer eller mindre nedsettende, med ordpar som mildest talt virker kontrære:

marxist og mystiker, pytagoreer og katar, kristen og udøpt, jøde og antisemitt, pasisfist og Spaniakjemper, hun var kvinne, men kalte seg helst Simon.

Vår utgivelse er en samling «essays/tekster» om hennes tenkning, et par uoversatte tekster i tillegg til noen allerede utgitte. Weils grunnleggende filosofiske og levde prosjekt bygger på den dialektiske tanken om at man må gå ned for å gå opp, og på en paradoksal forestilling om at å avstå fra å handle er den sterkeste handling. Oppmerksomhet er et nøkkelbegrep hos Simone Weil. Den sanne oppmerksomhet er nådefylt, fordi den er en negativ anstrengelse. Det vil si at den sanne oppmerksomhet er sjelden og ikke skjer «med rynkete bryn», men består i å «slippe tanken løs og la den være tilgjengelig og åpen for objektet.» Herfra er det ikke langt til øyeblikket og tilstedeværelsen.