"Tekstene i denne boka ble påbegynt da Mia Berner visste at hun skulle dø, og hun valgte å gå inn i en tid da livet var i ferd med å begynne, da hun var sårbar på en annen måte. Boka drar oss inn i de dypt alvorlige temaene som preget alt Mia Berner skrev: tilhørighet, klassebevissthet, død, sorg, seksualitet, kunst og estetikk. Dette er en bok som overrumpler. Den handler også om det helt nære. Om foreldre og barn. Om vennskap. Om et hus som ingen har sett maken til. Hun var altfor klok til å beskrive barndommen som en uskyldig tid, og tittelkapitlet er et mesterstykke av erindringskunst, både et smertepunkt og et vendepunkt. Det var umulig å forholde seg likegyldig til Mia Berner da hun levde, slik det er umulig å forholde seg likegyldig til bøkene hun etterlot seg." Linn Ullmann