Det siste året har vært preget av en rekke debatter som på en eller annen måte viser en omsorgskrise. Madeleine Schultz' politiske omsorgsmemoarer er en essayistisk bok om å bli mor for andre gang. Det er også en politisk refleksjon rundt begrepet omsorg og kritikk av omsorgsarbeidets status i dagens samfunn. Hun hevder at vi har bygget et system som har alt å tjene på å ikke vise fram omsorgen. Vi behandler omsorgsarbeidet som en uendelig ressurs som vi kan utnytte helt til bristepunktet.

Madeleine Schultz venter sitt andre barn. Som skribent er hun tydelig plassert på venstresiden i det politiske landskapet og har tro på en sterk velferdsstat. Likevel oppsøker hun privat fødselshjelp. Etter en mindre god erfaring da hun fødte sitt første barn, kjenner hun seg ikke lenger trygg på at det offentlige kan ivareta henne gjennom fødselen. Det er utgangspunktet for at hun gjennom ni måneder i foreldrepermisjon lurer på hva som egentlig har skjedd med omsorgens status: Hvorfor verdsetter vi ikke omsorgen mer enn vi gjør, når vi alle sammen er helt avhengig av den? Madeleine Schultz tar også leseren med i sin egen hage, der hun gjennom dyrking av planter og blomster viser at omsorgen for mennesker og natur må sees i sammenheng. Vi forstår det kanskje som to separate saker, men i denne boken argumenterer Madeleine Schultz for at det ene henger sammen med det andre.