Kari Martinsen og Katie Eriksson diskuterer i Å se og å innse hvordan det kan ha seg at begrepet evidens i dag er blitt snevret inn til å bli benyttet bare innenfor naturvitenskapenes tradisjoner.

Evidens betyr opprinnelig å se og å innse, og det er nært forbundet med å vite. Evidens har å gjøre med at noe er gyldig, at det er til å stole på, og grunnene for det må kles i ord. Derfor er språkuttrykkene viktige. Alt kan ikke sies i et formålsrasjonelt og teknisk språk.

Forfatterne løfter frem en mangfoldig evidensbasering som er forankret i den humanvitenskapelige tradisjonen. I denne tradisjonen har evidens klang av urgamle verdier som kjærlighet og barmhjertighet. Det har å gjøre med det som er sant, godt, skjønt og evig, og med fenomener som glede, håp, sårbarhet, smerte, lidelse, sorg og skam. Disse verdiene og fenomenene kan gjøres gyldige ved hjelp av vitnesbyrdet, fortellingen og beskrivelsen.

Boka er en fortsettelse av offentlige samtaler – eller dialoger – som forfattere har ført seg imellom de siste 20 årene i ulike fora i de nordiske landene. Eriksson og Martinsen innleder med hva de forstår med en samtale, og legger vekt på at samtalen bygger bro over til den andre.