I den borgerkrigen som har pågått i over 40 år mellom sentralmakten og Colombias væpnede revolusjonære styrker (FARC -- en marxistisk geriljabevegelse som omfatter 17 000 menn og kvinner), er tusenvis av personer blitt ofre for vold, tarvelige kidnappinger og frihetsberøvelse. Etter bortførelsen av Ingrid Betancourt i februar 2002 har hver dag vært stadig mer kritisk for de kidnappede. Enkelte av dem har vært holdt i lenker i jungelen i over ti år, og flere av dem er blitt drept. Da denne boken kom ut i Frankrike, var antallet politiske gisler 47, og Ingrid Betancourt er ett av dem. Forfatterne og utgiverne av boken krever, i likhet med de mange tusen som har latt seg mobilisere verden over, at det straks blir inngått humanitære avtaler for å utveksle disse 47 gislene i FARCs vold med 500 geriljasoldater som holdes i fengsel av regjeringen i Bogotá. "Jeg dediserer disse linjene til de skapningene som er oksygenet mitt, livet mitt. Til dem som holder hodet mitt over vannet, som ikke lar meg gå under i glemsel, intethet og fortvilelse. Det dere har utrettet for oss, utgjør hele forskjellen: Vi har følt oss som mennesker." Da Ingrid Betancourt hadde vært holdt fanget i Colombias jungel i fem år og ni måneder, ga hun plutselig livstegn fra seg. I et langt brev til moren Yolanda og resten av familien, et brev som er skrevet i ett uten pause, forsøker den kvinnen som er geriljasoldatenes gissel, å fortelle det vesentligste, helt tappet for krefter som hun er. Budskapet hennes, som her presenteres av Ingrid Betancourts barn, er både en dirrende kjærlighetserklæring og en brennende forsvarstale for friheten, fullt på høyde med historiens store tekster. Som svar sender datteren Mélanie, som har mobilisert både opinion og styrende myndigheter siden hun var 16, moren et både verdig og gripende svar, sammen med broren Lorenzo. Disse to brevene, som er skrevet hinsides helvete, går rett til hjertet. Alene sammenfatter de all menneskelig smerte og storhet.