DNA-reformen har utvidet mulighetene for å innhente og lagre DNA-profiler av personer mistenkt for kriminalitet. Reformen er gjennomført for å styrke politikraften i Norge, øke oppklaringsprosenten og skape et tryggere samfunn. Tilliten til DNA-beviset som verktøy i kriminalitetsbekjempelsen er utgangspunktet for boken DNA-bevis. Rettssikkerhet ved bruk av DNA-sakkyndighet i kampen mot kriminalitet, som drøfter hvilke garantier vi har mot uriktige domfellelser basert på DNA-bevis.

Biologiske spor blir innhentet på åstedet av politiet. Rettsgenetisk sakkyndige undersøker deretter det biologiske materialet, isolerer DNA og fremstiller DNA-profiler for de sentrale DNA-registrene. Det er videre opp til retten å vurdere om et sammenfall mellom en DNA-profil fra et biologisk spor og DNA-profilen til en mistenkt har bevisverdi i en konkret straffesak. Det er vanskelig å helgardere seg mot feilkilder i sporsikringen, analysearbeidet og rettsanvendelsesprosessen. Drøftelsen av faren for produksjons- og anvendelsesfeil knyttet til DNA-bevis, og av mulighetene for å redusere risikoen for slike feil, er av interesse for alle som er opptatt av at uriktige domfellelser må unngås.