Kulturradikalismen gikk fra å være et nødvendig oppgjør med bedehus-Norge, til å klubbe ned litteratur og kulturuttrykk som ikke stemte overens med byggingen av Norge som optimistisk kulturnasjon. Torunn Borge ser på de skjulte føringene dette har lagt for norske litteraturdebatter, ved blant annet å gå i polemikk med Eivind Tjønneland og hans forsøk på å revitalisere den kulturradikale tradisjon.