Idealet om at politikk skal være kunnskapsbasert står sterkt. Politikken henter kunnskap og forskning fra forskningssystemet, særlig fra instituttsektoren.

Denne boka handler om forskningsinstitusjoner og forskningspolitikk, og mest om instituttsektoren. Det er institusjoner utenfor universiteter og høyskoler med forskning og utviklingsarbeid som hovedoppgave. Slike institutter finnes i mange land, men deres roller og antall har variert over tid og mellom land. Her handler det mest om norske forhold, men også om forskningsinstitutter i Danmark og Sverige. Boka gir ny innsikt om instituttsektorens roller og virke i Skandinavia. Den handler også om universiteter og høyskoler og forholdet mellom institusjonene. Ulike forvaltnings- og politikkområders forhold til forskningsinstitutter og bruk av forskning diskuteres.

Boka har 15 forfattere og er flerfaglig. De fleste er statsvitere og historikere og kommer fra universiteter og høyskoler, og fra instituttsektoren. Mange har også egne erfaringer fra forskjellige deler av forskningssystemet. Historiske og statsvitenskapelige perspektiver kombineres, med vekt på politisk kontekst, intensjoner ved etablering av instituttene og analyser av utvikling over tid.

Boka er redigert av Kari Tove Elvbakken, statsviter og professor ved Institutt for politikk og forvaltning, Universitetet i Bergen (UiB), og Vera Schwach, historiker og forsker 1 ved Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU).