Instituttet for sammenlignende kulturforskning ble opprettet i kjølvannet av første verdenskrig. Det skulle være en møteplass for akademikere fra tidligere fiendeland og en motvekt mot nasjonalistisk historieskriving og rette forskerblikket mot det som er felles for all menneskelig kultur. Instituttet endte allikevel opp med å bruke store deler av sine ressurser på å kartlegge «bondesamfunnets» sosiale og kulturelle historie i Norge, og utforske temaer som siden 1800-tallet hadde stått sentralt i fortellinger om nasjonens fortid.

Denne boka gir en bred framstilling av Instituttets tilblivelse og storhetstid på 1920- og 1930-tallet. Den belyser blant annet forholdet mellom instituttets nasjonsbyggende og internasjonalistiske aktiviteter og idealer og den sterke påvirkningen instituttet hadde på de humanistiske fagenes utvikling i Norge.