Ser vi det ikke? Forstår vi det ikke? Er det kun den menneskelige evolusjonen som styrer oss - bare fordi det er mulig? Den nye barnehageloven (2006) med rett til barnehageplass, la sterke føringer for organisering av fremtidens barndom og oppvekst i Norge. Etter jevn stigning er drøye 86% (2016) av alle 1 - 3-åringer i barnehagen. Politikerne forbereder ytterligere senkning av barnehagedebuten, fra 1 år til 8 måneders alder og omtaler prosessen som ytterligere utvidelse av velferden. Men i hvilken utstrekning kan vi hevde at utviklingen virkelig er "vel ferd" for et barn, ettersom det neppe er i stand til å gjøre rede for seg? Uten videre er det få som tror at prosessen vil stoppe her. Karusellen for kortsiktig økonomisk gevinst, økt vekst og kjøpekraft, den 100% likestilte og dobbeltvirkende tokarrierefamilie, vil etter all sannsynlighet kreve at barndommen blir mer og mer obligatorisk, og "outsourcet" via pedagogisk omsorg i barnehagen. Men hvorfor blir det slik, er denne utviklingen ønskelig, eller vil vi noe annet med våre barns barndom? Hva med innholdet i vårt eget gode liv f. eks. tilknytningen, overleveringen og helsegevinsten? I tilfelle vi har fri vilje og kan ønske oss noe annet, og at det ennå fins tid - hvor kan vi gå for å søke hjelp til å skape nye problemstillinger som grunnlag for justering av den menneskelige evolusjonen? Boken henvender seg til alle lag av befolkningen som kan ha interesse i, og omkring forvaltning av menneskelige ressurser fra tidlig barndom og videre. I tillegg til foreldre, besteforeldre, politikere og statsforvaltningen for øvrig, kan studenter og lærere innenfor alle fag ved høgskoler og universiteter som omfatter humaniora og økonomi, forhåpentligvis inspireres til helt nye ideer i forlengelsen av dette forfatterskapet - nye ideer til endring, både til vårt eget og barnets beste.