Den groveste fortellingen om systematisk maktmisbruk i nyere tid i Norge? Denne boken forteller den viktige og sjokkerende historien om POLITIET OG NARKOTIKA i Norge. Her avdekkes et sammensurium av langvarig maktkamp og uberettiget maktutøvelse som få kunne forestille seg. Og skandalene kommer på løpende bånd i en spennende og god fortelling av Jon-Ove Flovik Olsen. Det norske politiet nyter generelt av høy troverdighet i Norge. Men i den senere tid, begynner fasaden å slå sprekker, spesielt i narkotikaspørsmålet der har politiet har hatt (tatt seg) frie tøyler i flere år. Omsider tar stadig flere til orde for at rusbruk og misbruk er et helseproblem - og ikke politiets oppgave. Burde ikke politiet spille med på samme lag? Hva gjør at politiet er så sterk pådriver for at Norge skal ha blant Europas strengeste praksis og lover? Politiet har gjennom NNPF (Norsk Narkotikapolitiforening) engasjert seg sterkt i å motarbeide enhver bevegelse, og ikke bare det - selv å debattere noe annet enn deres mening, det skulle slåes ned på. Hvordan dette ble (og gjøres) i praksis, avsløres i denne boken. NNPF har ikke hatt noen som helst formell tilknytning til det offentlige Norge, altså de er ikke .politi". Likevel har foreningen presset igjennom ydmykende tiltak i .kampen mot narkotika": glattcelle, ransaking og stripping på åpen gate, barnevern er koblet på meningsmotstandere, arrestasjoner av meningsmotstandere, urinprøver av elever og voksne. Du tror det ikke før du har lest det. De siste årene har NNPF jobbet hardt for å stanse politiske endringer og rettet seg inn mot ungdomsorganisasjoner og etablerte partier. Politiet har på sin side underminert ytringsfriheten, i krigen mot narkotikas navn. Å mene noe annet enn NNPF, har ikke vært uten risiko for politiansatte. Det virker som alt har vært lov for politiet - eller har det egentlig det? Når du har lyttet til hele boken, da forstår du alvoret.