Selv om politikken på velferdsområdet først og fremst er preget av kontinuitet, kan man i debatten få inntrykk av at man står overfor vidt forskjellige realiteter og menneskesyn. Ikke minst preger dette venstresidens retorikk. Venstresidens velferdspolitikk er forsøkt definert som moralsk "riktig", som "bedre" enn alternativet og som "den norske måten" å gjøre det på. Resultatet er at velferdsdebatten er preget av en tilbyderpolitikk, der folket primært forstås som mottakere av offentlige goder og tjenester, mens staten og politikerne får rollen som givere. Jo mer de gir, jo bedre gjør de jobben sin. Dette essayet undersøker sentrale begreper og språkbruk som preger debatter om velferd i norsk offentlighet.