I 1982, da Kamran Nazeer var fire år, begynte han på en spesialskole for autistiske barn i New York. I dag har han en PhD i filosofi og jus og har en toppjobb som rådgiver for den britiske regjeringen. Han kaller seg selv en høyt-fungerende autist, mens hans gamle lærer antyder at han kanskje ikke er autist lenger. I denne selvbiografiske boka oppsøker Nazeer sine tidligere klassekamerater fra spesialskolen for å se hvordan det har gått med dem. Boka handler særlig om fire av klassevennene: Kwame, som er blitt dataingeniør; Randall, som er sykkelbud og skriver dikt; Craig, som er blitt taleskriver for amerikanske politikere; og Elizabeth, som begikk selvmord i 2002. Boka følger barna fra tiden på førskolen, og gir blant annet et innblikk i hvordan lærerne brukte lek til å utvikle språk, intuisjon og empati, og hjalp dem til å utvikle metoder og knep for å ikke trekke seg inn i seg selv, men klare å takle sosiale situasjoner. Dette er en velskrevet, bevegende og opplysende bok om autistenes verden og autistene selv - som verken er idioter eller genier, sier Nazeer, men mennesker som må jobbe ekstra hardt for å klare å delta i verden.