Mandag 8. september 1522 kom et usedvanlig forkomment skip sigende oppover elven Guadalquivir i Andalucia. Skipet ankret opp utenfor den praktfulle og vitale havnebyen Sevilla. Kapteinen, Fernando Magellan, var drept for lenge siden, og om bord var bare 18 utmagrede og loslitte sjømenn som én gang for alle hadde bevist at Jorden er rund. De hadde også til alles forundring oppdaget at det meste av kloden er dekket av havvann. Ekspedisjonen hadde lagt ut fra Sevilla nesten tre år tidligere med fem skip og en besetning på nærmere 280 mann av ymse profesjoner og nasjonaliteter, men uvær, sult, skjørbuk, dysenteri, mytteri og væpnede konflikter med fremmede folk i fjerne himmelstrøk hadde tæret kraftig på skip og mannskap. Formålet med Magellans ekspedisjon var, i likhet med Columbus’, å finne en kortere vei vestover til India, Kina og landene i Sørøst-Asia. Det lyktes, men omkostningene var store: Magellan selv og en stor del av mannskapet døde før skipet kom tilbake til Sevilla, og det viste seg at man hadde undervurdert veien over Stillehavet. Med på reisen var den venezianske Johannesridder Antonio Pigafetta. Han var en typisk landkrabbe fra innlandet i Nord-Italia, og visste ingen verdens ting om hverken båter eller fremmede folk, men med sin åpne nysgjerrighet og skarpe observasjonsevne ga han oss allikevel en av de aller mest fargerike og fascinerende reiseskildringer fra de store oppdagelsers tid. Reisen han var med på, var vitenskapelig sett det kanskje mest banebrytende enkeltprosjekt i hele denne perioden. Hans beretning gir en levende og morsom skildring av det strabasiøse og uglamorøse livet til dem som sto for selve utførelsen av «oppdagelsen av den nye verden».