Água viva er en roman uten tid og handling, formet som et brev fra en kvinnelig maler til en ukjent leser. Leseren blir møtt av en strøm av tanker og observasjoner om livet og kunsten, døden og kjærligheten. Den lyriske prosaen i Água viva minner om Lispectors tidligere verker, med sine indre monologer og lengten etter frigjøring, der prosaen stadig presser mot språkets grenser. Teksten er et formidabelt forsøk på «å skrive med kroppen» og å henvende seg til leserens sanser.