Jeg var plutselig levende. Slik åpner Fredrik Hagens andre diktsamling Alt er barndom, og understreker det aldeles vanvittige og ufrivillige i å bli født. Først gro, som et frø, i en annens kropp, som om denne kroppen var blomsterjord. Siden bli trykket ut av den og matet og passet på og alt det der. Og så, ikke lenge etter, den nådeløse forventningen om å bli noe eget. Noe med vilje. Noe med overlevelsesinstinkt. Noe med varme følelser. Hvor kom alt dette fra? Fra frøet? Fra den kvinnelige blomsterjorden? Fra barnet som vi alle har vært?