Ren Powell henter inspirasjon fra både Vestens og Østens klassiske poesitradisjoner. Hun benytter her det shakespearske blankverset og en rekke orientalske diktformer - i første rekke ghazal'en med sitt særegne mønster av rytme, rim og repetisjoner. Det er noe både episk og novellistisk ved Powells lyriske talent. Hun er en mester i å risse opp scener med sparsomme streker, foruroligende situasjoner som vi ofte aner og forventningsfullt frykter bare er som toppen av Titanics isfjell. Som sin landsmanninne Emily Dickinson er hun både kryptisk og nifs. Det finnes ingenting innsmigrende ved de ubestikkelige verselinjene, akkurat som hos denne hennes søster i ånden. En rekke dikt gjenspeiler forfatterens engasjement i Internasjonale PEN og hennes personlige interesse og omsorg for forfulgte og vanskeligstilte forfatter- og oversetterkolleger. Mange av diktene refererer til arabiske kulturer, mens andre kan ta utgangspunkt i Los Angeles-opptøyene i 1992 eller i den norske Juklerød-saken. Powell er i skrift og livspraksis verdensborger i ordets rette forstand.