Gyda mister mennesker hun er glad i når brevannet skyller gjennom dalen, men det lykkes Roe å redde Gro. Deretter går ferden mot Elgtun, hvor Gyda skal føde. Gudene driver henne nådeløst over breen, mens søsteren skal gå rundt.

Gyda grøsser. Isen ligger der skremmende. De skarpe piggene gir fra seg en tørr, litt fresende lyd når hun går. Hun sukker tungt. Om bare Gro hadde vært her!

Hun griper om torshammeren. Det kalde sølvet fyller hånden hennes. – Gi meg styrke, ber hun. – Gi meg mot og kraft til å fullføre denne ferden som kan koste meg og barnet mitt livet.