Da Zora Neale Hurston i 1937 utga sin roman om en kvinnes selvbevisste utvikling gjennom tre ekteskap, visste hverken hun eller hennes den gang få lesere at det skulle endre det amerikanske litteraturfeltet for godt.

Forfatteren døde i 1960 glemt og begravet i en umerket grav, og boken kom ikke frem i offentligheten igjen før 1973. Da oppsøkte forfatteren av Purpurfargen, den da 29 år gamle Alice Walker det hun regner med er graven hennes. Hun satte opp et minnesmerke med påskriften «Genius of the South» og publiserte 2 år etter essayet “In Search of Zora Neale Hurston”. Dette var den spede starten på Hurstons vei tilbake. I dag er Blikket var vendt mot Gud obligatorisk for alle på videregående skole i USA og kommer i stadig nye opplag rundt i verden.

Hovedpersonen Janie har fire etternavn i løpet av sitt liv. Det første etter bestemor, slaveetterkommeren, som oppdrar henne, de tre neste etter ektemennene. Hun er vakker med fyldig, skinnende svart og langt hår. Menn kan fort glemme seg når de ser den lange fletten nedover ryggen hennes.

Vi er i Florida i 1920-årene og når vi først blir kjent med Janie er hun purung og ligger under et blomstrende pæretre og drømmer om skjønnhet og lykke. Hun blir langt fra lykkelig i sitt første, hastig inngåtte ekteskap, ei heller i det andre – men når Tea Cake kommer slentrende og sprer om seg med sang og solskinn, kan hun endelig føle at livet er fullt av kjærlighet og gyllent blomsterstøv.

En dag driver insekter, slanger og alskens krypdyr, dessuten vaskebjørner, kattedyr og andre dyr østover, til og med indianerne drar i vei. Det er varsler om uvær, storm, oversvømmelse og katastrofe. Janie og Tea Cake kvier seg for å følge flokken, men en dag brister demningen ved den store innsjøen.