Kortromanen De uadskillelige ble skrevet i 1954 og har ikke vært utgitt tidligere. Den handler om det lidenskapelige vennskapet mellom Sylvie og Andrée - virkelighetens Simone de Beauvoir og Elisabeth Lacoin (Zaza) - fra de var ni år gamle. Andrée er morsom, frekk og tøff, og Sylvie, som er mer tradisjonell og sjenert, kjenner en uimotståelig dragning. I romanen skildrer forfatteren sin store ungdomskjærlighet til venninnen Zaza. Zazas tragiske død, fremprovosert av fordommene og påbudene som preget datidens samfunn, skulle hjemsøke Simone de Beauvoir resten av livet. De uadskillelige iscenesetter den seksuelle og intellektuelle oppvåkningen til to «veloppdragne» og opprørske unge jenter i et miljø som forsøker å hindre dem i å bli frie og tenkende kvinner og lukke dem inne i rollen som hustru og mor i samfunnets tjeneste. Teksten skildrer med sinnsbevegelse og skarpsyn erfaringene som ligger til grunn for den store feministiske filosofens opprør og verk - hennes dramatiske frigjøring og det fundamentale motsetningsforholdet mellom de intellektuelle og de rettenkende, senere grunnlaget for En veloppdragen ung pikes erindringer. Boken inneholder også bilder av Simone de Beauvoir og Zaza gjennom oppveksten, samt bilder av Zazas kjæreste Maurice Merleau-Ponty (Pascal Blondel i romanen), og av Simone de Beauvoir og Sartre. Den inneholder også autentiske brev som Beauvoir og Zaza skrev til hverandre. Boken har forord av Sylvie Le Bon de Beauvoir, Simone de Beauvoirs adoptivdatter.